Folk med hunder er morsomme. Og hunder er morsomme. Kan bare lure på hva de tenker.... om de tenker da?

Noen bilder sier altfor mye. For mange inntrykk til å kunne fortelle til andre hva
som er spesielt med motivet. Dette bildet er et slikt bilde. Dete r fra Paris. Parken ved Eiffeltårnet. Jeg elsker Eiffeltårnet. Veit ikke helt hvorfor. Bare er slik. Parken for sin del er som et slags parallelt univers. For det er som om det er stille der, selv om det egentlig er så altfor mye bråk. Som i alle byer blir det kanskje slik at bråket blir ro, og roen blir bråk? Don´t know.

fortid og samtid.. hvor er vi?

"Vi lever i et samfunn hvor de fleste grenser mellom privativ og offentlig liv er fjernet. Det innebærer ikke bare at privatlivet er i ferd med å forsvinne, men også at det offentlige livet er i forandring. Med skillet mellom det private og det offentlige, forsvinner også de gamle skillelinjene mellom individ og kollektiv. Den som dør og den som elsker har alltid følt seg som en unntagelse. I et samfunn hvor både død og kjærlighet er offentlig eiendom, er den enkeltes siste tilfluktssteder allerede fylt av gjørme. Hver gang man forøker det intime innsyn, fjerner man noe av det sosiale fellesskapet. Kjærligheten er nok bekjennende, men den er også sky. All ekte kjærlighet rødmer. Hvor man ikke skiller mellom offentlig og privat, kan vi ikke heller vente oss at individ og kollektiv skal være forskjellige. Som alt ekte sosialt liv krever kjærlighet respekt for former og gester. Den krever nærhet og avstand. For den som ikke har noe å skjule, har heller ingenting å fortelle."

Dette avsnittet er hentet fra programmet til "Romeo og Julie". skuespillet som nå går på Nationaltheateret i Oslo, Norge. Syns det var en god samfunnsfilosofering. Sikkert mange som ikke er enig. Jeg stiller noen spørsmål til noe av det. Men er enig at individet og kollektivet begynner å bli skummelt nærliggende. Man skal helst gå med skilt som viser følelser og tanker til enhver tid - slik at folk skal vite hvem du er. Det er ikke nok å bare være, for det virker som om svært få veit hva det vil si å være. Man har merkelapper knyttet til det å være. Jeg vet hva det er å være student. Jeg vet hva det vil si å være sint. Jeg vet hva det vil si å være forelska. Men jeg kan ikke svare på hva det vil si å være forelska fra andres synspunkt. For å være er en del av å leve og de ulike måtene man velger å være på kommer an på hvilke valg man tar. Trur jeg da.

Shakespeare´s Hamlet tar for det å være. Veit det er en klisjee. Whatever. Shakespeare var en ekte poet, han visste hva det ville si å være.

"To be or not to be – that is the question:
Whether 'tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles
And, by opposing, end them. To die, to sleep
No more – and by a sleep to say we end
The heartache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to – ‘tis a consummation
Devoutly to be wished. To die, to sleep
To sleep, perchance to dream. Ay, there's the rub,
For in that sleep of death what dreams may come,
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause. There's the respect
That makes calamity of so long life.
For who would bear the whips and scorns of time,
Th’ oppressor's wrong, the proud man's contumely,
The pangs of despised love, the law's delay,
The insolence of office, and the spurns
That patient merit of th’ unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? Who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscovered country from whose bourn
No traveler returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all,
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o'er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pitch and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.—Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remembered."

sjokolademjølk

jeg kjøper sjokolademjølk. ofte. fordi det er godt.
og fordi alle de sunne folka rundt meg skal få lyst til å kjøpe de og.
verden blir nok et bedre sted om alle kjøper sjokolademjølk.
da slutter alle krigene. for sjokolademjølka må jo væra kald, og det er den jo ikke om det stadig er strømstans og sånn i krigssoner.
og chile rister ikke noe meir. for ingen nede i chile vil ha sjokolademilkshake.
og sjokolademjølka må væra Litago
fordi kuene på disse kartongene er kulest
utrolig kule
og kuene lager mjølka i sjokolademjølka
sjokoladen i sjokolademjølka... mja
hvor er den fra a?
veit ikke...
sikkert fra en fabrikk
eller fra en blomstereng der masse små sjokoladebønner bor
og disse sjokoladebønnene er liksom litt sånn som lopper
så for å fange dem må man gi dem noe beroligende
kanskje en diger brødskive med geitost som de kan hoppe seg slitne på og spise
litt av osten.
da får man fanget sjokoladebønnene og skvist dem
slik at de blir sjokolademjølk.

jeg er veldig veldig glad i sjokolademjølk.
og jeg er stygt redd fantasien min har hoppa litt vel mye opp
og ned på en megastor brødskive med brunost - slik at den har blitt
sliten og sløvere.
og, ja - nå er jeg 24. kan ha noe med saken og gjøre. gammel og grå.
nei, komme seg hjem og tegne modernistisk Egypt.
bla bla.
peace out.