Merethe har i dag, eller i går, eller noe - kalt blogginnlegget sitt Hello World. Det syns jeg var en fin tittel. Derfor - copy - paste.
I kveld føler jeg meg stille og litt tom. Som om jeg har stoppa opp. Motoren har stoppa litt. Noen ganger er det bare slik, at ting stopper opp, jeg orker liksom ikke prøve å holde tempoet eler humøret oppe. Trur nok alle har det litt sånn noen ganger. Det som er frustrerende med å gå rundt slik i et rart lite vakuum med bare tankene sine og delvis soundtrack of my life spillende i hodet er at man gjerne fryser ut alt annet. Og alt annet vil så gjerne være en del av alt man selv gjør og man skal helst gå rundt og smile hele tiden. Jeg orker ikke å hoppe ut av det stille og tomme nå, så i kveld, den siste timen, har jeg ikke smilt eller sagt såkalt morsomme ting til folk - ikke slik som folk forventer. Er rart hvordan man får nytt perspektiv da alt blir så stille og tomt.
Hello World...
Hello World.
Hello World!
Det er fortsatt stille. Trur jeg rydder rommet. Det pleier å hjelpe på humøret. Om ikke humøret, så i alle fall frustrasjonen av å være så stille og så tom.
Bare rydde litt plass til flere smil og morsomme kommentarer.
mandag 18. oktober 2010
søndag 3. oktober 2010
Arcitekktur
Skrivefeil kan være sjarmerende.
Akkurat som små ting som ser feil ut i arketektur kan være sjarmerende. Fordi det blir en liten helhet. Ala Finale.
Sverre Fehn er mitt nye idol. Jeg bytter gjerne idoler nå og da. Det er viktig, sikkert, for å få dynamikk i det store og hele. Altså - Sverre Fehn er en av norges største modiernistiske arkitekter. Han har ikke blitt stor i det mer folkelige i kunstkretsene før nå de siste årene, like før han døde, fordi han aldri har prøvd å tilpasse seg ismene i sine tider. Han har heller holdt seg til det modernistiske og fulført sine verker i forhold til disse retningslinjene. Viser til Storhamar Låven - aka Hedmarksmuseet. Me like. Han har stått på sitt gjennom verk, og derfor skapt et bilde av seg som kunstner som stødig. Det står det respekt av.
I forhold til idoler har jeg altså hatt mange. Jeg må si Jimmy Page har holdt lengst. Eller kanskje ozzy Osbourne. Eller Dalai Lama. Eller venna mine. Som Therese. Therese er godheten sjøl, det er type bra idol. Andre idoler... mamma og pappa. HAha.
Men hvorfor jeg kom innpå idoler?
Det ligger til grunne i arkitektur-fordypningen jeg jobber med nå, for som i all annen kunst kan man ikke lage noe helt eget, man må la seg inspirere av andre. Idoler kommer og går, akkurat som kunsten. Eat that shit, Aulie.
Akkurat som små ting som ser feil ut i arketektur kan være sjarmerende. Fordi det blir en liten helhet. Ala Finale.
Sverre Fehn er mitt nye idol. Jeg bytter gjerne idoler nå og da. Det er viktig, sikkert, for å få dynamikk i det store og hele. Altså - Sverre Fehn er en av norges største modiernistiske arkitekter. Han har ikke blitt stor i det mer folkelige i kunstkretsene før nå de siste årene, like før han døde, fordi han aldri har prøvd å tilpasse seg ismene i sine tider. Han har heller holdt seg til det modernistiske og fulført sine verker i forhold til disse retningslinjene. Viser til Storhamar Låven - aka Hedmarksmuseet. Me like. Han har stått på sitt gjennom verk, og derfor skapt et bilde av seg som kunstner som stødig. Det står det respekt av.
I forhold til idoler har jeg altså hatt mange. Jeg må si Jimmy Page har holdt lengst. Eller kanskje ozzy Osbourne. Eller Dalai Lama. Eller venna mine. Som Therese. Therese er godheten sjøl, det er type bra idol. Andre idoler... mamma og pappa. HAha.
Men hvorfor jeg kom innpå idoler?
Det ligger til grunne i arkitektur-fordypningen jeg jobber med nå, for som i all annen kunst kan man ikke lage noe helt eget, man må la seg inspirere av andre. Idoler kommer og går, akkurat som kunsten. Eat that shit, Aulie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)