Exit skilt

Jeg har kanskje orddelingsfeil i overskrifta. Jeg veit ikke.

Nå om dagen leser jeg Knut Hamsuns På Gjengrodde Stier,
en bok som kan sies å være forsvarstale fra Hamsun selv
etter å ha blitt arrestert for landsforræder/landssvik tiltale i 1945.
Han var for eks på besøk hos Hitler, og i noen av de senere bøkene hans
er det tydelig at han var en sjuk, sjuk fascist.
Når jeg leser slike type bøker syns jeg for det meste synd på
hovedkarakteren som i bunn og grunn ikke er noe annet enn et svakt menneske.
Valgene han tok og meningene han skapte om verden rundt seg, det
var alt knyttet til hvem han valgte å være. Den han ville være.
På Gjengrodde Stier er så langt en veldig god bok, godt skrevet og
godt fortalt. Mannen var kanskje idiotisk naiv, eller rasist eller hva
mer han selv enn ville være - men han var også en god forfatter.
Bare tenk på alle menneskene du kjenner som du mener tar feil i et
emne og spør deg selv om du dømmer den personen nord og ned, eller om du lar
tema ligge og lar vennen være den han/hun er?

Evolusjon

Livet er evolusjon(eller bygger i alle fall på en del av ulike evolusjonsteorier)
tror jeg
som en art forandrer jeg meg i forhold til min arts nivå
og jeg vokser meg til en høyreist kvinne av min art

Livet er også utvikling
og der er jeg vel litt meir innpå
at livet er psykisk, åndelig og spirituell utvikling
og disse nivåene er de som er skumle å diskutere

jeg'et blir til av...(?)
her er diskusjonene mange og gjerne høylydte
det er ikke mange man kan snakke med om hvor personligheten,
sjelen, selvet og jeg'et kommer i fra.
Individets eksistens stammer i fra en kroppslig eksistens
som starter med biologiske timer og minutter
hvor en mann og kvinne (eller forskningssenter)
skaper et foster
som vokser seg til et barn
og blir født i en verden hvor man skal bli et menneske

men man blir ikke et hvilket som helst menneske
jeg har blitt meg
og du har blitt deg

I natt drømte jeg at jeg og Therese bytta personlighet
man kan vel si at jeg observerte meg selv fra mitt perspektiv
skal ikke kommentere hva jeg mente om meg selv
men jeg så min personlighet
og atferdsmønster med kritiske øyne
fordi jeg veit at slik jeg oppfører meg rundt andre
speiler seg på hvordan jeg'et og individet mitt er

alle har en tro
ingen kan si dem er troløse
for det er bare tull
vi er mennesker
vi tror på noe
om det er nazismen eller katolisismen
så gir det oss noe å vokse på
jeg tror at jeg vokser på meg selv
jeg får inntrykk og ved å tolke disse inntrykkene
og gjøre dem til en del av meg selv
vokser jeg i min tro på verden og meg i den

dette kan jeg fortsette med i evigheter
for i min utvikling stopper det ikke før jeg er død
jeg blir litt redd da jeg tenker på alle tankene
som bygger opp den jeg er
og om dette er den jeg vil bli?
vi har ikke så stor kontroll
ikke på følelser og heller ikke på
hvem vi egentlig er mot alle vi kjenner

så hvem bryr seg om ulike teorier om evolusjon?
sånn egentlig?

det er utviklingen som er viktigst
sosial, psykisk, profesjonelt... alle de utviklingene
som gjør oss til den vi er og vil bli
det er den de som er nær oss opplever

jeg tror på sjelen
og denne sjelen vil gå videre da denne kroppen jeg lever i nå er død
denne sjelen vil gi liv til en ny kropp
og hvem veit hva skjer med den?