Å observere Norge og det norske folk i en umulig situasjon har vært tungt. Det er som om jeg har vært ankret fast til de første fire dagene etter 22.juli kl. 16.30 en lang stund nå. Det er som et slags holdepunkt, hvor jeg finner kulde, hat, sorg, mørke, desperat redsel i et absurd møte med varme, kjærlighet, samhold, glede og håp. Selv om jeg, min familie og venner ikke er direkte berørt er vi, Norge, sammen om dette. Hvor enn vi var, hva enn vi gjorde, vi opplevde det samme.
Jeg har vært politisk aktiv og er fortsatt ikke redd for å si mine meninger. Jeg er sosialist. Jeg tror på likhet, brorskap, demokrati og alt som gjør Norge godt for nordmenn, flyktninger, fremmede. Norge er samlet nå. Det har det ikke alltid vært, og dessverre vil det nok nå være enda tydeligere skille mellom oss. De som tror på det politikerne forkynner og de som ønsker et annet Norge. Et Norge som er mer splittet, et Norge som er fremmed for landet vi lever i nå. Nordmenn er ikke en bestemt rase, med et type navn, med bestemte ansiktstrekk. Nordmenn er ikke en uttrykksform, ikke et holdepunkt, en bestemt tro. Vi er forskjellige. Vi er nordmenn fordi vi vet at alle er forskjellige, men noe samler oss. Det er kjærligheten til dette landet. Denne kjærligheten er forsterket nå.
Som Oslo borger, som i de siste 3 årene har vært dypt forelsket i denne vakre byen, ble jeg berørt av dette hatet mannen viste mot demokratiet som er grunnmuren i byen. Han lagde et stort, fysisk hull som tok liv med seg i et stort vakuum av redsel. Men han tok ikke bort troen på demokratiet. Han tok ikke bort grunnmuren til byen vår. Vi skal holde oppbyen med troen på vårt samfunn. Samfunnet som levr av oss, som vi gir liv ved å puste ut våre ideer, ideologier, etiske begrunnelser, politiske syn og religiøse tro. Vi er hva som er Oslo, og Oslo er en del av oss som bor her. Fortsatt er det litt som om Oslo er fremmed for meg nå. Det er noe som mangler. Men samtidig er dette hjemme. Det er her jeg hører til.
En mann har gjort alt dette. En mann har styrt meg mot å skrive dette innlegget. Denne mannen som ser noe helt annet enn meg. En mann hvis virkelighetsoppfatning er uvikrlig for meg. Men fortsatt like reel. Hvem er han? Han er nordmann, som meg. Mer enn det vet jeg virkelig ikke. Jeg vil ikke vite hvem han er, hva som gjemmer seg bak dsse gjerningene. Hva som gjemmer seg bak et menneske som har tatt bort framtiden til 77 menneskeliv. Livet som for meg er en selvfølge fryses fast hver gang 22.07.2011 nevnes. Jeg ønsker å leve mer, virkelig leve i dette livet. Det ville nok de 77 ha gjort. De ville levd.
