2011.2.

2011

Jeg er en av dem som syns det er vanskelig å se framover. Jeg tenker med bakover. Bakovertenker. Kanskje det er der begreper "huet ut av rævva" kommer fra, fra folk som tenker bakover?

Snart har enda et år gått. Årene bare går og går, og snart henger ittno lenger ihop. Hvert år har mange fellesnevnere til det forrige, men er også totalt annerledes. Hvem man velger å væra midt i stormen av år... ja, det må man nesten ta dag for dag.

2011 har vært i karrierens tegn. Jeg har fått jobb. Det skremmer meg, helt fra rota og opp. Jeg har aldri sett på meg selv som en som skulle jobbe. Jeg er en som bare er. En som lever dag for dag, fordi jeg veit at dagene er forskjellige. Nå er ikke dagene så forskjellige lenger. Jobbdagene går i ett. Jeg må lære meg å finne meg selv midt i all likheten. Altså, ikke bare må jeg lære bort fag til elevene, men jeg må også lære meg selv noe midt oppi kaoset.

Ellers har 2011 vært i vennskapenes tegn. Jeg har fått nye vennskap og tapt noen. Og noen venner har hatt det veldig godt i år, og noen har nesten mistet seg selv i alt som er livet. Jeg har vært på midten av denne skalaen og ikke visst hva jeg skal gjøre. Jeg veit fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. Med noen ting.

2011 har også vært et ekstremt dramatisk år. Og da tenker jeg først og fremst på den store verden utenfor våre landegrenser... Tenk på alle revolusjonene som har blomstret opp og krevd liv, land og ledere. Naturkatastrofer har også i år gjor stt for å tynne ut i flokken. Og jeg kan ikke glemme 22.7. Mitt lille land og mitt lille folk opplevde hva et menneske kan utrette dersom alt går feil i livet.

2011.
2012 -

Godt nytt år. Godt nyttår. Et blunk så er vi over i nok et år.

November. Snart Desember.

Jeg har nå investert i dne lille sorte. Nydelige lille kjolen.

Vårres land

Inspirasjon overload

Eksklusive bilder fra min godt brukte mobile telefon

Høst 2011

22.07.2011

Å observere Norge og det norske folk i en umulig situasjon har vært tungt. Det er som om jeg har vært ankret fast til de første fire dagene etter 22.juli kl. 16.30 en lang stund nå. Det er som et slags holdepunkt, hvor jeg finner kulde, hat, sorg, mørke, desperat redsel i et absurd møte med varme, kjærlighet, samhold, glede og håp. Selv om jeg, min familie og venner ikke er direkte berørt er vi, Norge, sammen om dette. Hvor enn vi var, hva enn vi gjorde, vi opplevde det samme.

Jeg har vært politisk aktiv og er fortsatt ikke redd for å si mine meninger. Jeg er sosialist. Jeg tror på likhet, brorskap, demokrati og alt som gjør Norge godt for nordmenn, flyktninger, fremmede. Norge er samlet nå. Det har det ikke alltid vært, og dessverre vil det nok nå være enda tydeligere skille mellom oss. De som tror på det politikerne forkynner og de som ønsker et annet Norge. Et Norge som er mer splittet, et Norge som er fremmed for landet vi lever i nå. Nordmenn er ikke en bestemt rase, med et type navn, med bestemte ansiktstrekk. Nordmenn er ikke en uttrykksform, ikke et holdepunkt, en bestemt tro. Vi er forskjellige. Vi er nordmenn fordi vi vet at alle er forskjellige, men noe samler oss. Det er kjærligheten til dette landet. Denne kjærligheten er forsterket nå.

Som Oslo borger, som i de siste 3 årene har vært dypt forelsket i denne vakre byen, ble jeg berørt av dette hatet mannen viste mot demokratiet som er grunnmuren i byen. Han lagde et stort, fysisk hull som tok liv med seg i et stort vakuum av redsel. Men han tok ikke bort troen på demokratiet. Han tok ikke bort grunnmuren til byen vår. Vi skal holde oppbyen med troen på vårt samfunn. Samfunnet som levr av oss, som vi gir liv ved å puste ut våre ideer, ideologier, etiske begrunnelser, politiske syn og religiøse tro. Vi er hva som er Oslo, og Oslo er en del av oss som bor her. Fortsatt er det litt som om Oslo er fremmed for meg nå. Det er noe som mangler. Men samtidig er dette hjemme. Det er her jeg hører til.

En mann har gjort alt dette. En mann har styrt meg mot å skrive dette innlegget. Denne mannen som ser noe helt annet enn meg. En mann hvis virkelighetsoppfatning er uvikrlig for meg. Men fortsatt like reel. Hvem er han? Han er nordmann, som meg. Mer enn det vet jeg virkelig ikke. Jeg vil ikke vite hvem han er, hva som gjemmer seg bak dsse gjerningene. Hva som gjemmer seg bak et menneske som har tatt bort framtiden til 77 menneskeliv. Livet som for meg er en selvfølge fryses fast hver gang 22.07.2011 nevnes. Jeg ønsker å leve mer, virkelig leve i dette livet. Det ville nok de 77 ha gjort. De ville levd.

Random fashion pics. Haha.

Bloggin´lovin

Turkis neglelakk: live it- learn it

Fotokunst alle Photobooth

Jeg har seriøst lit angst for rød leppestift i offentligheten, men innpå rommet er det bare artig...

Jeg er ekstremt fan av å lese fremmedes blogger. Jeg syns rett og slett det er spennende å se andres tankemønster, for å se hva de syns er viktig å dele med omverdenen.

Men sjøl er jeg jo tydeligvis ikke akkurat verdens beste blogger. De kjære 3 faste leserne mine får ikke akkurat ofte lesestoff - men her får dere et lite påfyll. Jeg lurer faktisk på om jeg skal prøve å bli flinkere. Kanskje jeg skal starte en slags moteblogg for oss helt vanlige jenter som ikke eier en Louis Vuitton klutsj, bare drømmer om Christian Louboutin sko og for all del ikke kunne tenke seg å kjøpe en Versace kjole - alt rett og slett fordi økonomien ikke tilsier det? hm?
Jeg kan kalle motebloggen "Oda med venner: H&M, Gina Tricot, Cubus, Zara, Indiska og Bik Bok". Og den skal i bunn og grunn handle om å se mest mulig vanlig ut - sånn bortsett fra spreke neglelakkfarger og funky briller? Og jo, knallrosa Converse... Me likey.

Personlig syns jeg mange av motebloggerne virker ganske sjølhøytidelige. De poserer veldig bevisst, og benevner designer navn som om det skulle vært en selvfølge at gud-og-en-hver-mann har råd til å kjøpe slikt. Og jeg mener virkelig ikke at designershopping er fy fy, for jeg er jo egentlig bare sjukt misunnelig. Saken er jo av designermerker har bedre kvailtet og faktisk ser bedre ut, det er jo derfor det er så populært. Men allikevel kunne jeg ønske noen landa ned på oss vanlige jenters nivå. Oss som har lærerlønn og ikke kan kjøpe fancy vesker og sko, fordi penga ikke strekker til.(Derimor strekker penga til diverse bøker... NØRD)

Hm. Som en siste forundring rundt fenomenet moteblogger,så lurer jeg på om jeg i bunn og grunn ser på moteblogger på grunn av bildene. Jeg elsker fotografi og da særlig da fotografi som fanger et tilfeldig øyeblikk. Det kan bli så intimt, og jeg liker den type sårbarhet. Derimot har ikke alle motebloggene denne sårbarheten av øyeblikket, men heller sårbarheten alle jenter kjenner på ed å skulle vise seg fram fra det man selv opplever som sin beste side... Det er et interessant fenomen. Psykolog-bullshit. Uansett. Mange fine og tankevekkende fotografier på slike motelbogger sider.

Lissie og Olafur

Jeg lever i to verdener om dagen
Den verdenen hvor jeg er Oda og blid og sukkersøt og sarkastisk og pissy
Den verdenen hvor jeg er Oda 2 og arty-farty og litt deppa og akademisk
Dette kalles eksamensperiode for estetikere.

I den ene verdenen; hvor jeg er Oda der er det dritkult å dra på Lissie konsert.
Jeg var på Lissie konsert på Sentrum Scene i går, søndag kveld, og det var en veldig bra opplevelser. For hu var flink. Hu var tøff. Hu hadde kule sko. Hu var bra til å kauke ut. Hu hadde søt bassist. Bassisten var sikkert 20 cm lavere enn meg, hadde 40 cm lengre hår enn meg og 20 cm lengre skjegg. :D Men anbefaler Lissie for alle. Live eller ikke - hu er ikke udigg nei. Udigg er et dum ord. Maria har smitta meg med det.

I verdenen hvor jeg er Oda 2 er Olafur Eliasson my king and man and lord.
Jeg har fått mulighet til å e-post intervjue han om abstrakt skulpturell/installasjons samtidskunst hvor lys og skygge er hovedfaktorer. Har du sett den kuuule grønn/hvite lysveggen på Operaen - det er my man Olafur som har laga. Og dette er hans domene. eg er gjest i dette domenet. Et spennende domene. Damned, kanksje jeg bare skal bli lys og skygge kunstner? Blir litt som Oda 2 humøret, lyset av, lyset på, skyggen er litt her og der. KICK ASS!!!

doesn´t matter if you´re black or white

Ch-ch-ch-changes

Hele verden er åpen
for forandringer - de som måtte komme og de man ikke ønsker å se
Forandringer gir mening selv i de mest bisarre øyeblikk. Selv når man ikke ønsker det.
Morgen blir ettermiddag
og natt blir dag
og selv dagen blir en ny dag
selv om de noen ganger er svært like hverandre
Jeg klarer ikke alltid se forandringene som skjer rundt meg
og med meg
Fordi jeg ofte synes alt er likt fra dag til dag. Jeg savner spenningen
den spenningen man opplever da man er barn eller tenåring
og alt er forandringer
fordi man ser på alt som nytt og skinnende og fantastisk
Nå er alt åpent
men aldri nytt
Det er som om dagene blir kortere men minuttene lengre
fordi forandringene skjer over lengre tid

Hvem man selv er i forandringene avgjør hvem man blir neste dag
eller neste minutt
og det er vel en slags trøst
selv for de som endre på den gærne sia av forandringene
særlig de forandringene som definerer oss som personer.