Den talentløse frk. Samtiluz

Det var en gang en frøken som et Samtiluz.
Samtiluz som fra en liten bygd uten for en litt større bygd
i et land som var så lite betydningsfullt at det til slutt forsvant.
Som lite barn i denne lille bygda ble Samtiluz fortalt at hun var ganske usynlig.
Bestefaren hennes var mannen som fortalte henne at hun var så
lik gjennomsnittsjenta i denne bygda at hun gled rett inn i klassen og
ble slukt av veggene. Frk. Samtiluz kunne ikke forstå hvorfor
kjære bestefar ville si noe sånt, men så var da bestefar den smarteste mannen i verden, for han hadde en DIGER sølvgrå bart. Samtiluz vokste seg litt større og nådde nå moren til skuldrene, og det er ikke så lite, for moren til frk. Samtiluz var en høy, høy kvinne. Moren til Samtiluz ristet på hodet og hvisket sårt: Kjære lille Samtiluz, kan du ikke vokse deg litt høyere? Bli en kvinne som kan se lengre enn til bymuren!" Frk. Samtiluz lånte da styltene til broren og lente seg mot den hvitkalkede husveggen til naboen og stirret over bymuren. Da natten kom og moren ropte henne inn så hun inn i morens øyne, til høyt høyt der oppe, og sa at hun ikke var videre imponert over utsikten over bymuren. Hun syns det var like greit at hun var så normalt lav som hun var, for åsene på den andre siden av bymuren var grå, tørre og kjedelige. Frk. Samtiluz gjorde det bra på skolen i årene som kom. Hun gjorde det aldri bemerkelsesverdig bra, men sånn passe bra. Sånn type, god og snill jente bra. Faren til frk. Samtiluz var en velstående og moderne mann som ville se piken sin komme til høyere lag av samfunnet enn han selv hadde gjort. Han strøyk hånden over de høye vikene og sa tydelig til datteren: "Lille frk. Samtiluz, du må se til å bli en keiserinne!" Frk. Samtiluz snurpet munnen sammen og tenkte over farens ord. Nei, hun ville ikke bli keiserinne. Hva skulle vel hun styre over? En maurtue i skogen utenfor bymurene? Nei. Det skulle hun da virkelig ikke. Hun varr ikke høy nok til å bli keiserinne. Hun var ikke bemerkelsesverdig nok. Hun var bare en passelig høy ung dame, i en passelig liten bygd ved en litt større bygd, i et land som var så lite og så ubemreklig at ingen kunne uttale navnet skikkelig en gang. hun behøvde ikke se utover bymurene for å forstå en ting: "Kjære Herr. Samtiluz! Kjære far! Jeg er bare frk. Samtiluz, den talentløse frk.Samtiluz. En dag vil jeg i gresset under trærne her i denne lille bygda, med skyggen fra bymuren som en dyne over meg. Jeg trenger ikke mer enn det jeg har her. Å være bemerkelsesverdig rolig skal bli mitt talent." Faren gnidde pekefingrene mot tinningen. Moren knep leppene sammen. Bestefaren gryntet så den sølvgrå barten flagret ut av fassong. "Ja, så inderlig! Du er virkelig den talentløse frk. Samtiluz, kjære barn. Du kan ikke en gang komme på en eventyrlig framtid."