Jeg har kanskje orddelingsfeil i overskrifta. Jeg veit ikke.
Nå om dagen leser jeg Knut Hamsuns På Gjengrodde Stier,
en bok som kan sies å være forsvarstale fra Hamsun selv
etter å ha blitt arrestert for landsforræder/landssvik tiltale i 1945.
Han var for eks på besøk hos Hitler, og i noen av de senere bøkene hans
er det tydelig at han var en sjuk, sjuk fascist.
Når jeg leser slike type bøker syns jeg for det meste synd på
hovedkarakteren som i bunn og grunn ikke er noe annet enn et svakt menneske.
Valgene han tok og meningene han skapte om verden rundt seg, det
var alt knyttet til hvem han valgte å være. Den han ville være.
På Gjengrodde Stier er så langt en veldig god bok, godt skrevet og
godt fortalt. Mannen var kanskje idiotisk naiv, eller rasist eller hva
mer han selv enn ville være - men han var også en god forfatter.
Bare tenk på alle menneskene du kjenner som du mener tar feil i et
emne og spør deg selv om du dømmer den personen nord og ned, eller om du lar
tema ligge og lar vennen være den han/hun er?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar