Yoko

Yoko. For meg er Yoko en amerikansk/britisk(?) kunstner som en stund var gift med John Lennon. Hun har rykte på seg for å ha splitta the Beatles. Ikke veit jeg... Men hu er en utrolig kreativ og flink kunstner. Det står det respekt av.

Yoko 2. For meg er Yoko en afgansk mynde (trur jeg). I alle fall en mynde-lignende voffevoff. Hu er sær. Sær på en virkelig sær måte. Sær på en bortskjemt-drittbikkje måte. Altså, slik jeg kjenner Yoko the dog er gjennom Sarah. Sarah satt hundevakt for en kamerat av ei venninne i tre uker. Det er ganske lang tid, for hun passet både bikkja og leiligheten, og tru meg når jeg sier at de to er ett. Altså leiligheta og bikkja. Og bikkja og mannen. Weird. Sarah forstod raskt at bikkja hadde et rart bånd til eieren og at hu også hadde mye mer makt enn vanlige hunder har.


1. Hu spiser bare mat av gulvet. Spredt litt overalt i leiligheten.
2. Hu styrer når man går tur. Man bare følger etter henne. Når hu er ferdig med både 1 og 2, snur hu og går hjem.
3. Hu eier sofaen. Sofaen er hundesenga. Ingen andre sitter der.
4. Det er bilder av henne overalt. Dogchurch, anyone?
5. Hu sover i senga. Halve dobbeltsenga er beregna for Yoko.

Jeg er veldig glad i hunder. Rettelse, de fleste hunder. Yoko... nei, ingen varme følelser der. Ikke bare fordi hu er myne (ekle, beinete dyr som skjelver HEILE tida), men også fordi følelsesregisteret hennes = nada.

Kjære Yoko. Om du leser dette... beklager, jeg kan ikke like alle hunder jeg møter.