Slumdog Millionair

Her er et litt meir type vanlig blogginnlegg:

Odas anmeldelse av Slumdog Millionaire


Jeg må¨en gang bemerke at jeg egentlig ikke løper mot nærmeste film med masse Oscar priser. Syns oscarene virker som kapitalismens feiring av underholdning på millionplattformen. Men, da Lisa lurte på om jeg ville væra med å se den, så sa jeg ja. Jeg liker India. Filmen foregår der. Dalai Lama bor i India. Sweet.

Filmen er en type livshistorie film. Der har den 1 poeng. Jeg liker livshistorie sfilmer. De gir innblikk i mennesker, sjeler, solnedganger, stilsans og epoker.
Saken her er at vi som et vestlig publikum også blir introdusert og engasjert i en østlig kultur med farger, glede og kjærlighet på et helt annet plan enn hva vi er vant til. Følelsene er et stikkord. De er sterke. 1 poeng til.

Hovedkarakteren er en liten gutt som etterhvert blir en ung mann. Han dilter mye etter broren sin etter at moren dør. Broren er en maktsjuk gærning. Hovedkarakteren er snill, tålmodig og kjærlig mot venner og kjente. Men som alle andre velger han mange vonde veier og møter mye galskap så vel som tårer. Er mye barnearbeid i filmen. 1 minuspoeng. Men erfaringene rundt alt arbeidet gir 1 pluss poeng.

Som i mange andre filmer som skal nå ut til et stort publikum må det nevnes at kjærligheten er sterk i denne filmen. Kjærligheten mellom to individer som kanksje ikke kjenner hverandre så godt, men syns de hører sammen. Sukk. 1 poeng til.

Så til det virkelig store i filmen: billedbruken. Fargene, komposisjonen, lyset- alt er ganske så fullkomment her. Det skaper en stemning av liv og av India, litt sånn uten glansbilde India, men India såvel. Jeg er forelska. Og musikken; indisk.!!.

Trur ikke jeg vil skrive noe meir. For kan hende mange vil se den. Dere må se den.!.